- Tok feil.
- Var dei viktigaste øydeleggjarane av håp og optimisme.
I morgon startar eg på jobb. Viktigaste framover no er å finna ein kvardagsrytme som sikrar at eg får gjennomført det eg ønsker utan at det vert opplevd som stress.
Denne bloggen er oppretta etter utallige oppfordringar (2 for å vera nøyaktig). Tanken er at han skal vera ei dagbok for dei opplevingane og erfaringane eg gjer meg som (diagnose) uhelbredeleg kreftpasient. Diagnosa er: Nyrebekkenkreft med spreiing til lymfesystem og lever. I starten kjem eg til å bruka ein del tid på å oppsumera det som har skjedd opp til no, seinare vert det meir ei dagbok. Eg vil gjerne ha spørsmål til, og alle typar tilbakemeldingar på, det eg skriv.
I morgon startar eg på jobb. Viktigaste framover no er å finna ein kvardagsrytme som sikrar at eg får gjennomført det eg ønsker utan at det vert opplevd som stress.
Desse prinsippa prøver eg å tillempa slik: Null sukker fordi det gir blodsukkerstigning og surt miljø. Minst muleg høgglykemiske karbohydratar av same grunn. Mykje grønsaker fordi det gir vitaminer, mineralar og fiber og stimulerer eit basisk miljø. Kjøt og fisk et me, men ikkje veldig mykje fordi det gir surt miljø. Mykje mindre mjelkeprodukt pga at dei er sterkt forsurande. Forsiktig med frukt pga fruktsukkeret.
Ei stund no har Tove laga grønsaksaft til meg kvar morgon og kveitegrassaft to gonger om dagen. Beggje desse drikkane er stappfulle av vitaminar og mineralar. Kveitegrassafta vert laga slik: Ein sår økologisk kveite i eit kar ca: 20 cm * 40 cm. Når graset har vorte ca 10-15 cm tek Tove ein handfull i hurtigmixaren, riv det i småbitar og blandar så vatn oppi.
Alt som er beskrive innlegget Prosjekt lev lenge: kjem sjølvsagt i tillegg.
Ein dagsmeny kan sjå slik ut:
I tillegg til dette kjem alle kosttilskota og drikking av mykje reint vatn.
Som ein ser kan ein eta svært variert og smakfullt sjølv om ein føl prinsippa. Ein ikkje ugunstig biverknad av eit slikt kosthald, er at det og sikrar stabil vekt (og nedgang i vekt for dei som har behov for/ønsker det).
Gjennomføringa:
Som du no kanskje har lese av prosjektplanen, er det mykje som skal gjerast og det må gjerast heile tida. Det er ikkje rom for feriar. Kva er det som gjer at eg har lukkast med gjennomføringa så langt?
Litt om erfaringane med kreftbehandlinga:
Dette er no ein fast og nødvendig del av dagsrytmen. Kvar gong eg er ferdig med meditasjonen føler eg meg både psykisk og fysisk i betre form. Dette er noko av det beste som har skjedd meg. Å ha slike kameratar er ei utruleg velsigning.
Me bestemte oss for å starta med følgjande tiltak:
Først litt oppsumering:
I slutten av august var eg til urolog. Vi vart einige om at nyra burde opererast vekk og han søkte meg inn på venteliste for operasjon på St. Olav. Tida gjekk og eg høyrde ingen ting. Etter ein liten månad ringte eg og lurte på om eg var registrert og kva planen var. Jau, eg var på lista, men ikkje prioritert. 3-4 dagar etter kollapsa eg på slutten av arbeidsdagen.
No begynte ting å gå fort. Trass i voldsomme smerter ville eg gå heim. At eg kom meg heim er no uforståeleg, men vel heima møtte eg Tove (kona mi) i døra. Ho "kasta" meg inn i bilen og kjørte meg til fastlegen. Etter nokre minuttar på kontoret hans vart eg sendt ned til Orkdal Sjukehus, lagt inn og det vart starta smertelindring. Igjen var det turnuskandidat på vakt, og det gjekk no mykje tid for å overbevisa St. Olav om at det var nødvendig å senda meg inn der, "cystenyre var jo ufarleg og oppførte seg ikkje slik". Etter røntgen og CT, og etter at bakvakta hadde komme og vurdert situasjonen, vart eg endeleg sendt til byen (St. Olav).
Det tok ei god tid før eg kunne opererast fordi: CT-bilda frå Orkdalen var ikkje gode nok, det såg ut som om det var blodpropp i den store bukvena (vena cava?) og dei såg noko på levra som kanskje kunne vera kreft. Etter mange diskusjonar på urologisk avdeling og mellom urologisk og avdeling for karkirurgi, vart det omsider ein lang og dramatisk operasjon med mykje tilførsel av blod. Resultat: Nyra (som var på storleik med ein stor handball) var fjerna og eit 33 cm sår var det einaste synlege bevis på at noko hadde skjedd.
Minner:
Etter dryge 14 dagar var eg frisk nok til å verta sendt heim. Meldinga var at alt var i orden, no var det berre å byggja seg opp. Dei ville bli svært overraska om det skulle vera kreft i nyra.
Ein månad gjekk. Me bygde oss opp att både fysisk og psykisk. Så vart me kalla inn til legesamtale att. Dei hadde funne kreft i nyrebekkenet og ein lymfeknute som og var fjerna. Dei hadde ikkje tru på at kreften hadde spredd seg, men eg måtte no gjennom ei rekkje prøver: CT, cystoskopi, svært grundig MR og fleire vevsprøver. Eg fekk spinallekasje etter cystoskopien og vart liggjande rett ut i 8 dagar. Dra rett tilbake til sjukehuset og få det reparert om du opplever noko slikt.
Midt i desember var resultatet klart; kreften hadde spredd seg gjennom lymfesystemet og var no å finna i levra og ein lymfeknute nært levra.
I heile prøvetida og til og med no, var eg sikker på at dette skulle ordna seg greit. Cellegiftbehandling måtte det sjølvsagt til, men etter det ville alt vera i orden igjen. Samtalen med legen var telefonisk (eg var einig i det) og me vart einige om å starta behandlinga etter jul.
I ettertid ser eg jo at denne trua på at dette ville ordna seg fort og greit var naiv og urealistisk. Men, det at eg har fått slaga eit for eit og ikkje med full kraft, har kanskje gjort at me ikkje vart slått heilt ut.
8. januar: Innlegging til første hovudkur. Andre dag fekk eg samtale med overlege og assistentlege. Meldinga var: Kreften kunne ikkje helbredast, det var snakk om å kjøpa tid. Eg tvang overlegen til å konkretisera kva det betydde konkret: Svært få levde lenger enn 5 år og mange dør før det har gått 2 år.
No vart eg slått ut. Tove kom ei lita stund etterpå og då sat eg med armane hardt knyta bak nakken. Slik hadde eg sitte ei god stund. Kva no? Tilbodet frå sjukehuset var cellegiftbehandling. Ein kur som er slik: Hovudkur med gemcitabin og cisplatin første veke. Påfyll med gemcitabin veke 2 og 3. Den fjerde veke skulle kroppen få kvila. Kor mange slike kurar eg skulle ha ville verta bestemt av kva kroppen tålte og korleis ting gjekk.
Tove og eg bruka resten av tida på sjukehuset og nokre dagar etterpå til å jobba med eigen realitetsorientering og psyke. Me fann fort ut at svært mange faktorar var på vår side: Eg var i brukbar fysisk form, eg er grunnleggjande optimist, eg har kone, ungar, familie og venner som støttar opp og me har ressursar til å orientera oss i forhold til kva som kan vera lurt å gjera slik stoda er.