Før - etter

Før - etter
Litt tynnare i håret og litt magrare, men elles den same.

tysdag 24. april 2007

Erfaringar

har me vorte rike på. Uansett korleis dette går, så vil eg ha vorte både meir kunnskapsrik og klokare i denne prosessen.
Kort oppsumert trur eg dei viktigaste erfaringane er:
  • Pasienten må vera aktiv og den som styrer prosessen.
  • Det er avgjerande viktig å jobba med psyken.
  • Å vera fysisk aktiv trur eg er viktig for helingsprosessen og det styrkar psyken.
  • Kosthaldet er ein viktig faktor i arbeidet mot kreften.
  • Suplementære tiltak kan styrka kroppen og hjelpa kroppen til å kjempa mot kreften. Det er viktig å finna fram til tiltak som er dokumenterte, og ein bør ikkje gapa for høgt. Det er eit hardt arbeid å gjennomføra slike opplegg og det kostar.
  • Ein må hugsa at livet er no. Ein må fylla kvardagen men gode opplevingar og ein må gjera lystbetonte ting som gjer det godt å leva. Unngå alt som kan skapa stress.

Gjennomføringa:

Som du no kanskje har lese av prosjektplanen, er det mykje som skal gjerast og det må gjerast heile tida. Det er ikkje rom for feriar. Kva er det som gjer at eg har lukkast med gjennomføringa så langt?

  • Rutiner er avgjerande. Det som skal gjerast må innarbeidast i kvardagen slik at det vert like naturleg som å pussa tennene (alt som ikkje er rutinemessig vert problematisk og ein må vera ekstra disiplinert. F. eks. å delta på eit seminar krev at ein tilpasser rutinene slik at for mykje av det ein ønsker å gjennomføra ikkje fell vekk).
  • Kona mi sikrar at kostholdet heile tida er optimalt. Ein kjempetakk og klem til ho!
  • Det mentale arbeidet gjer at ein psykisk er i stand til å gjennomføra rutinene sjølv om ein i grunnen ikkje er i form til å gjera det. Ein stor takk til meditasjonslæraren min.
  • Gode kameratar gir meg støtte og gjer at eg har sosiale aktivitetar å vera med på. Dette er uvurderleg i den situasjonen eg er i. Utan Rolf, Steinar, Johan, Øyvind, Arne, Kamran og andre hadde situasjonen vore mykje verre.
  • Kona mi, ungane mine og resten av familien er der for meg heile tida. Heilt avgjerande.
  • Eg prøver å ikkje gapa over for mykje. Klarer eg å gjennomføra tiltak som styrkar meg og bidrar til helbreding, er det nok. Har ein krefter til meir, er det bra, men ein må passa seg for å verta stressa. ein må hugsa: Det viktigaste er å verta frisk, IKKJE å vera flink.
  • Eg starta med illusjonar om å få gjort ein del på jobben. Etter kvart som mange dagar forsvann i dårleg form og/eller redusert immunforsvar, og resten av dagane var fyllt med blifrisktiltak, forstod eg at det måtte skrinleggjast. Det er lurt å vera ein del på jobb slik at ein har kontakt og føl med, men å satsa på å få gjort mykje kan fort verta stressande. Blifriskprosjektet er nok! Eg har heldigvis ein fastlege som skjønar situasjonen slik at sjukemelding aldri har vore noko problem.

Litt om erfaringane med kreftbehandlinga:

  • Kreftavdelinga på St. Olavs har gjennomført cellegiftbehandlinga på ein god og omsorgsfull måte. Eg har fått samtala med doktarane når eg har følt behov og systemet og rutinene på avdelinga har fungert godt for meg.
  • Informasjon om sjukdomen: Eg vart på ein grei måte fortalt at sjukdomen var uhelbredeleg og at svært få lever lengre enn fem år. Mitt inntrykk er at legane er svært opptatt av å ikkje gi pasienten falsk forhåpning. Dette er for dårleg meiner eg. Greit at ein skisserer statistikk, men det er og viktig å ta utgangspunkt i pasienten sin situasjon og gi ei realistisk vurdering av situasjonen. Helst bør ein i tillegg fortelja kva pasienten sjølv kan gjera for å styrka kampen mot kreften. Det vert feil å ikkje skilja mellom ein 92-åring på kanten av grava og ein 50-åring i god form, og med mange positive faktorar på si side. Legane burde, i tillegg til det dei sa, fortalt meg at: Positive faktorar for deg er: Du er relativt ung, i god form, optimistisk og med godt humør, har ein nær og støttande familie og mange gode vener. Dersom dei hadde fortalt meg dette og i tillegg gitt meg konkrete råd for kva eg kunne gjera for å styrka kroppen i kampen mot kreften, hadde eg kunna vorte ein aktiv medspelar i staden for ein passiv pasient.
  • Eg er overraska over at ein set i gang ei behandling som verkar svært nedbrytande på kroppen utan å setja i gang tiltak som styrker kroppen og immunforsvaret. For meg så er det som å riva ned ein bærevegg utan å erstatta veggen med ei eller fleire søyler. Det burde vore eit systematisk opplegg der pasientane sin situasjon i forhold til vitaminer, mineralar og antioksydantar hadde vore avklara, slik at ein ut frå det hadde laga ei støttebehandling tilpassa den enkelte pasienten.
  • Det overraskar meg at ein ikkje i det heile tatt vektlegg pasienten sin mentale situasjon. Det burde vore samtale med pasienten om kor viktig sinnet er i helingsprosessen, og det burde vore tilbod om kurs i mental og fysisk avspenningsteknikk.
  • Det overraskar meg at ein ikkje avklarer kosthaldet til pasienten og ikkje hjelper pasienten til å leggja opp eit kosthald som er gunstig i kampen mot kreften.

Resultatet så langt

er så bra som me hadde trudd og håpa. Under 2. hovudkur vart kreftlegane mine sitt mål for behandlinga formulert slik: "Cellegiften kan ikke utrydde sykdomen, men vi håper at den kan begrense ytterligere vekst og gi gevinst i form av økt levetid."
Resultat av prøvene 10.04 viste ingen form for vekst eller spreiing, og samtlige svulstar var minska.
HIPP HURRA!! Eit resultat som gir håp og motivasjon til å stå på vidare